Digital etikk: Maskinen i mennesket

Vi må  snakke om det ansvaret vi har som utviklere av digitale tjenester, og stille det samme spørsmålet til teknologien, som burde vært stilt til sigaretten i sin tid: Er det vanedannende produkter vi ønsker?

«We’re smitten with technology and we’re afraid like young lovers that too much talking might spoil the romance. But it’s time to talk. We grew up with digital technology and so we see it as ‘all grown up’ but it is not – its early days. There is plenty of time for us to reconsider how we use it, how we build it. I am not suggesting that we turn away from our devices, just that we develop a more self-aware relationship with them, with each other and with ourselves. »

Professor Sherry Turkle, 2012

                                                                                                                                           

Som utviklere av digitale tjenester får vi et stadig større ansvar. Vi skal ta hensyn til brukeren, og bør videre kunne vurdere hvordan vårt produkt kan tilrettelegges på en etisk korrekt måte. Det handler om å lage noe humant, det vil si en plattform som tar hensyn til menneskers forhold til tid. Jeg mener at en digital tjeneste ikke bør kreve mer enn det folk evner å gi. Det er viktig å være klar over hvor mye overskudd målgruppen har til rådighet, hvilke tilbud som allerede eksisterer og hvordan et nytt produkt skal kunne tilføre merverdi uten å være avhengig av at brukeren investerer mer tid. 

Det sære trer fram

Vi har blitt modigere av å digitalisere oss selv, men også mindre genuine. Professor og psykolog Even Ruud (2014) sier; vi «shopper» mer enn før, vi tar det beste fra verden rundt oss og lager vår egen portfolio for andre å vurdere ­– det perfekte selvportrett. Digitale innfødte, de som er oppvokst med teknologien, er vant med ideen om å by på seg selv i sosiale medier og alltid være tilgjengelig. Det er en enorm støy i den digitale sosiale verden, som kommer av at alle kjemper om brukernes oppmerksomhet. Jamie Gailewicz i Bailey Brand Consulting beskriver en generasjon som støtter seg til hverandre, deler mye med venner, og dermed tar mer informerte avgjørelser.

I en slik verden er det ikke rart vi baserer oss på tankegangen om at alt bør deles. Selskaper har mye å vinne på at konsumenten snakker om og bruker deres plattformen i sitt nettverk, for det er jo nettopp det vi velger å bruke tiden vår på, som definerer hvem vi er. Det er lett å utpeke distinktivitet på internett, for i et hav av kollektivitet vil det utypiske raskt bli trukket fram i rampelyset. Denne ”faren” for offentliggjøring kan føre til at enkelte kvier seg for å eksponere sine særegenheter. Selvrepresentasjon er et sosiologisk begrep som omhandler ”hvordan mennesker presenterer sin identitet i det daglige liv ovenfor andre mennesker.” (UiO, 2016)

Vanedannende teknologi

Jeg synes det er synd at noe vi liker må vike fordi vi føler at det ikke får plass i vår egen portfolio. Identiteten vår har i dag blitt en form for ressurs, og ved å nøye velge hva vi deler eller hvor vi diskuterer, foretar vi transaksjoner. Derimot er det distinktivitet som tilfører kontrast, en kontrast som videre har mulighet til oppnå en kollektiv oppslutning. Bare se hvordan Pokémon GO tok verden med storm. Hvis vi klarer å tilrettelegge for deling fri for selvrepresentasjon, kan vi skape en mer åpen og verdifull, delingskultur, hvor det som deles kommer fra hjertet, og ikke vårt selektive ytre.

Nevrolog og forsker Susan Greenfield poengterer at vi i dag kan gå på date, jobbe, handle og spille spill – alt sammen uten å prate med et eneste menneske. Som utviklere bør vi stille det samme spørsmålet til teknologien, som burde vært stilt til sigaretten i sin tid: Er det vanedannende produkter vi ønsker? Minneverdige øyeblikk skjer som oftest i samvær med andre, og jeg mener det er blitt essensielt at en plattform kan fasilitere kontakt mellom brukerne på flere plan – slik Pokémon GO leder sine spillere til virkelige lokasjoner. Den etiske diskusjonen bør videre handle om hvorvidt en digital plattform kan operere i vår verden, og ikke skape nye, parallelle virkeligheter. Jeg velger å kalle det ”symbiosedesign”; løsninger som lever i symbiose med de digitale livene vi allerede har etablert, og ikke nødvendigvis er avhengig av at vi investerer mer tid for å skape verdi.

Panisk sosialisering

Ifølge professor Sherry Turkle, har digitaliseringen gitt oss muligheten til å selv velge hva vi skal konsentrere oss om og forholde oss til. Ved å feste blikket på skjermen, kan vi enkelt distansere oss fra ansvaret som ligger i det å ta stilling til det som skjer rundt oss. Denne væremåten, tror jeg, fører til at vi stenger ute potensielle observasjoner eller relasjoner. Vi begynner å bli vant til en ny måte å være ”alene sammen” på. Det å være alene føles som et problem som må løses, og dette problemet prøver vi å løse ved å koble oss på. Sosiale medier har gitt oss en kanal der det er let å få lyttere, og jeg tenker at det å dele er blitt en måte for oss å finne responsen vi søker – noen liker dette, du betyr noe.

«People want to be with each other, but also elsewhere. Connected to all the different places they want to be. People want to customize their lives; they want to go in and out of all the places they are, because the thing that matters most to them is control over where they put their attention.»

 Professor Sherry Turkle, 2012

 

Vær feiltastisk

Jeg håper at vi i større grad begynner å rette pekefingeren ut av skjermen, mot «virkeligheten». Tiden vi bruker på å være tilstede i nuet eller sammen med andre er det som skal kunne tilføre den største merverdien for brukeren. Forsker og forfatter Brené Brown forklarer at relasjoner er det vi lever for – det gir oss en hensikt og fyller livene våre med mening. Hvis vi tør å være oss selv, og «be flawsome» (”feiltastisk” på norsk, red.anm) har vi også større forutsetninger for å bli bedre kjent med hverandre og oppnå meningsfulle relasjoner. Fra gammelt av satt mennesket rundt leirbålet for å dele, og selv om teknologien mange tusen år etter la verden i våre hender, setter vi fremdeles pris på felleskapet. Nye plattformer må la mennesker være mennesker, og ikke distanserte maskiner.